Sammenslåingen

På grunn av rasering av bomiljøene på Lierstranda og Brakerøya som følge av trafikk utbygging, vanskeligheter med å fylle tillitsverv og problemer med å skaffe penger til driften av foreningene, valgte de to tidligere rivalene å slå seg sammen høsten 1983. Spesielt det å skaffe personer til verv i klubbene, hadde begynt å bli problematisk. Mest merkbart var det i aldersbestemte klasser, mens det var noe enklere på seniornivå. Siden begge klubbene var i samme situasjon, og slet med de samme utfordringene, kom forslaget om sammenslåing nærmest naturlig. Året før, i 1982, hadde de to klubbenes bandy avdelinger vært i kontakt angående felles satsing i 1982/83-sesongen. Dette lot seg ikke gjennomføre, men signalet initiativet hadde sendt ut ble oppfattet i begge foreningene. Tilnærmingene som bandyavdelingene hadde gjort førte til at klubbene blåste liv i ideen om full sammenslåing. Det ble nedsatt et arbeidsutvalg med tre representanter fra hver klubb. Fra Bragerøen møtte Olav Hoff Aronsen, Børre Hallingstad og Trond Ihle Hansen. Fra Sparta møtte Roar Andersen, Svein Ove Olsen og Johan Stenbro. Etter fire møter hadde arbeidsutvalget blitt enige, og det ble utarbeidet et forslag med betingelser for sammenslåing. Formålet med sammenslåingen var ikke kun å sørge for å opprettholde aktiviteten som breddeklubb. Det var også et klart ønske om å styrke det sportslige tilbudet på seniornivå, i tillegg til at klubben kunne stille lag i samtlige klasser i både fotball og bandy. Sparta hadde på denne tiden fotballag i 6. og bandylag i 3. divisjon. BBK hadde fotballag i 7. og bandylag i 2. divisjon. Resultatet etter sammenslåingen ble da en klubb som kunne konkurrere i 6. divisjon i fotball og 2. i bandy. I tillegg til en større samlet medlemsmasse ville den nye klubben få solide økonomiske muskler. Bragerøen hadde sine aktiva plassert i det nye klubbhuset ved Brakerøyabanen, og hadde lite gjeld. Sparta på sin side hadde sine oppsparte midler i statutt bundne fond i bank. På bakgrunn av dette ble det av arbeidsutvalget utredet at det ville lønne seg å nedbetale Bragerøens lån på klubbhuset. Slik ville den nye klubben både være gjeldfri og ha betydelige ressurser til disposisjon. I tillegg ville også Sparta-medlemmenes høyt prioriterte ønske om å få sitt eget klubbhus gå i oppfyllelse. Etter at anlegget med tilhørende klubbhus på Husebysletta forsvant, hadde foreningen sårt savnet en egen samlingsplass. På grunn av navnestriden fra 1954 var det hele tiden bred enighet om at navnet på den nye foreningen skulle være IL Sparta/Bragerøen. Ved sammenslåingen ble det også vedtatt helt nye klubbfarger. Spartas grønt og hvitt og Bragerøens gult og blått ble erstattet med lyseblå trøyer, røde bukser og blå strømper. 24. oktober 1983 ble det avholdt ekstraordinære generalforsamlinger i begge klubbene der man stemte for eller mot forslaget. Et stort flertall i både Bragerøen og Sparta gikk inn for full sammenslåing, og resultatet ble en stor klubb med over 600 medlemmer, der man tilbød aktiviteter innen bandy, fotball og langrenn. Før sammenslåingen hadde for øvrig BBK 252 medlemmer, mens Sparta hadde 361. Sparta/Bragerøen fikk med dette upåklagelige bane fasiliteter for både fotball og bandy. Brakerøyabanen ble fast hjemmebane for bandyavdelingen, siden grusbanen egnet seg best til islegging og hadde godkjent strekklysanlegg. Lier stadion ble hjemmebane for fotballavdelingen. Her fantes det på den tiden tre gressbaner, grusbane, tennisbaner og garderobebygg.